Publiserte artikler
Videodømming
Eksempel på videodømming. Kamera får med seg nettberøring med hodet. Foto: FIVB
Mange har gjerne fått med seg at videodømming har blitt tatt i bruk i store internasjonale konkurranser, nå sist i OL, der det såkalte Video Challenge var brukt både i volleyball- og sandvolleyballkonkurransen. Systemet går ut på at det er videokameraer rettet mot alle linjer, mot nettet og antennene. Dersom spillerne eller trenerne mener det er begått en feil som dommerne ikke har fått med seg, kan treneren «utfordre» avgjørelsen og be om at dommeren avsatt til det, foretar en videobedømming. For eksempel om de mener at en ball ble bedømt feilaktig ut, at ballen berørte blokken på vei ut, at en bakspiller trampet på tre-meterlinjen i angrep, osv. Lagene kan be om to slike avgjørelser pr. sett. Dersom de har rett i utfordringen, kan de utfordre på nytt.
FIVB har nå tatt en gjennomgang av hvordan trenerne brukte systemet i Rio. Tabellene de presenterer er ikke helt pålitelig, etter som de ikke har tatt hensyn til hvor mange forespørsler ekstra trenerne kunne foreta. Men når det gjelder hvor ofte trenerne (i samarbeid med spillerne) har rett i å protestere, er svaret ca. 40 %.
Også her er det imidlertid en svakhet i materialet. De kan nemlig ikke vite hvor ofte det kom en utfordring selv om laget visste svaret, fordi de ønsket en ekstra pause. Etter å ha sett systemet praktisert, er det nemlig ingen tvil om at mange lag bruker dette bevisst for å få et brudd i spillet, for ofte brukes det etter vår mening unødvendig lang tid for å sjekke videoen. Spesielt var nok dette med en ekstra time out aktuelt i Rio, der teknisk time out ikke ble brukt.
Du kan lese FIVBs artikkel her.
Og så kan vi diskutere hvor nyttige linjedommerne er, når de tar feil i nesten halvparten av tilfellene.
Denne nettsiden er et forsøk på å informere litt om det som skjer i volleyballverden. Vi vil komme med informasjon med ujevne mellomrom, men har ingen intensjoner om å være oppdatert til enhver tid.
